|
Stillhet uten sjel, uten and
uten naervaer av noe slag
Er som etsende draper fra himmelen
De skreller nadelost av var hud, vart kjott
Og lar vart indre ligge nakent som et apent sar
Infisert av var verden av forfall
Vi frykter dette regnet
Disse draper som smaker av dod
(- Sa har de da heller ikke makt til a lege det de avdekker)
Vi flykter inn i
Naermeste ly av larm
(Og det blir var bane)
Vi kjenner avmakt, men
hvor soke rad?
Fornekter sannheten
- I oss selv er vi sma
Frykten tar med tiden vare liv
De levende draper nar ei inn i vart ly
Vi mister den skatt vi fikk i eie
Den fullkomne stillhet med naervaer fra det hoye
Stoyens sonn av morgenroden
Vil til sist og smake doden
|